Menighetsplantingsprosjektene Figgjo og Bogafjell utenfor Sandnes var de aller første av så langt tjuefire nye menigheter i Den norske kirke hvor NMS har deltatt som fødselshjelper.  Den store utbyggingen på Bogafjell tok til kort tid etter starten på Figgjo. Da lå det godt til rette for et kirkelig nærvær tilpasset befolkningsprofilen. Arbeidet kunne ta form av stedet og fikk lov til å være nyskapende. Gudstjenester i den nye skolens gymsal på Bogafjell ble begynnelsen på et raskt voksende menighetsarbeid preget av dugnadsånd og lokalt eierskap. Det siste gjenspeiler seg blant annet i en imponerende givertjeneste til eget arbeid og også betydelige midler til misjon i Thailand og Brasil. Nå er  Figgjo og Bogafjell skilt ut som eget sokn i Sandnes. Om ett år innvies den nye flerbrukskirken på Bogafjell som blir soknekirke for begge menighetene.   

Har vi lykkes?
Etter ti år kan vi se oss tilbake og spørre: Har det vært nødvendig og riktig av NMS å bidra til planting og utvikling av nye menigheter i Norge? Og har vi lykkes?
Prosjektene er spredt på sju bispedømmer, Møre, Bjørgvin, Stavanger, Oslo, Tunsberg, Borg og Agder/Telemark. Bare fem av prosjektene har så langt ikke klart å «leve opp».

Et dobbeltspor
Valget om å satse personell, ressurser og bygge kompetanse på menighetsutvikling i Norge har vært en naturlig konsekvens av NMS-visjonen: En levende, handlende og misjonerende kirke i alle land. Og en todelt erkjennelse: Kirken i Norge står overfor like store misjonsutfordringer som mange av våre andre samarbeidskirker, men det får forunderlig lite nedslag i arbeidsformer og strategi. Det ville gi NMS et troverdighetsproblem om vi overså dette. I dag skjer mye godt fornyelsesarbeid i vanlige folkekirkemenigheter, ikke minst knyttet til trosopplæring. NMS tror heller ikke det er lettere å nå nye mennesker gjennom planting av frimenigheter. Det er dobbelsporet vi har tro på: En videreutvikling av den geografiske folkekirkemenigheten, sammen med en strategisk og fokusert misjonssatsing overfor målgrupper i soknet som i liten grad nås med det eksisterende arbeidet. Typiske målgrupper har så langt vært barnefamilier, innvandrere, ungdom og unge voksne. NMS-bidraget variererer. For noen er behovet først og fremst å delta i et nettverk for støtte, opplæring og erfaringsdeling. Særlig de første årene var det også viktig at NMS ble med på det økonomiske spleiselaget for å få prosjekter i gang.

Flest vinn-vinn-situasjoner
Vi har ikke alltid lykkes. Ikke alle prosjektene viser seg bærekraftige over tid. Vi har også lært en del av både gode og dårlige prosesser i møte med eksisterende menighetsarbeid i soknene. Men det er flest vinn-vinn-situasjoner. Slik som i Drøbak der menighetsrådet for to år siden valgte å satse friskt på utvikling av et nytt gudstjenestefellesskap på Dyrløkkeåsen. I en evaluering skriver nå prost Knut Lein: «Gjennom det familierettede arbeidet har en maktet å supplere og utvide menighetenes gudstjeneste- og aktivitetstilbud på en fin måte.  Og en har også klart å komme i kontakt med en rekke mennesker som en neppe ellers ville kommet i kontakt med. Personer som også nå er med og tar ansvar.»