Mindreårige jenter som ikke tilhører den muslimske majoriteten i Pakistan, blir utsatt for massive overgrep.

Dette er et leserinnlegg, skrevet av Eiga Joseph, assisterende direktør i menneskerettighetsorganisasjonen CLAAS (Center for Legal Aid Assistance and Settlement).

CLAAS er NMS sin partnerorganisasjon i Pakistan og er en trosbasert menneskerettighetsorganisasjon som arbeider for rettighetene til minoriteter i Pakistan.

De blir bortført, seksuelt misbrukt, tvangsgiftet og tvangskonvertert. Ofte er de helt uten muligheter til å kjempe mot overgriperne og det muslimske samfunnet.

CLAAS (Center for Legal Aid Assistance and Settlement) er en trosbasert menneskerettighetsorganisasjon som arbeider for rettighetene til minoriteter i Pakistan. Vi gir juridisk hjelp og annen assistanse i kampen mot tvangskonvertering og tvangsekteskap.

Bli med og si tydelig nei til overgrep mot kristne jenter i Pakistan!

Mens verden feiret mars som en historisk «kvinnemåned», ble jeg minnet om at mange unge kristne og hinduistiske mindreårige jenter i Pakistan ikke får mulighet til å leve det livet de selv ønsker. Helt siden Pakistan ble selvstendig stat i 1947 er det blitt fremhevet at den muslimske identiteten er den samlende nasjonale faktoren. Kulturelt og etnisk mangfold har blitt, og blir fortsatt, ignorert.

Kvinner diskrimineres

Helt siden uavhengigheten har minoritetenes stilling vært underordnet den muslimske majoriteten. Spesielt har dette rammet minoritetskvinner. Deres rettigheter er ekstra utsatt.

Dessverre står Pakistan høyt på listen over land som diskriminerer kvinner. Å være jente i dette patriarkalske samfunnet blir nesten sett på som en forbrytelse. Verst går det ut over de som blir født inn i en kristen, hinduistisk eller sikh-familie. For i Pakistan er det slik at islam spiller en viktig rolle i å forme sosiale kjønnsnormer og dermed er med på å utvikle og bekrefte samfunnets holdning til religiøse minoriteter.

Dette fører til at ikke-muslimske kvinner lever under konstant trussel om å bli seksuelt trakassert og krenket, tvangskonvertert eller tvangsgiftet med en muslimsk mann. Familiene til disse unge kvinnene forsøker å kjempe mot dette gjennom offentlige kanaler, men de er i mange tilfeller dømt til å mislykkes. Realiteten er at bortføring, tvangskonvertering, tvangsekteskap og overgrep fortsatt blir utført av enkeltpersoner, for både lovverk og håndtering er utilstrekkelig. Dermed er ikke-muslimske kvinner på mange måter uten mulighet til å kjempe mot overgrepene.

Urettferdig rettssystem

Våre erfaringer er at rettssystemet som hovedregel ikke makter å yte rettferdighet i saker om tvangskonverteringer av mindreårige fra religiøse minoriteter. Politi, rettsvesen og media opptrer partisk i saker om disse. Et flertall av ofrene blir utsatt for gjentatte seksuelle overgrep. Noen av jentene selges til seksuelt slaveri.

CLAAS har dokumentert og kjempet for mange jenter i retten, for på den måten å bringe rettferdighet til fornærmede jenter og deres foreldre. Men ofte har vi opplevd at bortførerne legger fram en såkalt «konverteringsattest». Her i landet finnes det en snart 100 år gammel lov som gjør det straffbart å gifte seg med en jente som er under 16 år. Men når den påståtte ektemannen legger fram en konverteringsattest, ser dommerne ofte bort fra denne loven og gir «ektemennene» omsorgen for jentene. Det finnes eksempler på at disse «barnebrudene» er helt ned i niårsalderen.

I henhold til islamske lovtolkning, er det akseptert at jenter som har nådd puberteten er modne for å gifte seg. Dermed er det mange eksempler på at ekteskap med mindreårige jenter er godkjent av myndighetene.

Sårbare jenter

La meg fortelle en historie: I oktober 2019 ble en jente, la oss kalle henne H, bortført fra hjemmet sitt mens foreldrene var bortreist. Hun ble tatt med til en by som ligger 600 kilometer unna hjemstedet. Foreldrene gikk naturlig nok straks i gang med å finne ut hva som hadde skjedd med datteren. De fikk høre hva hun hadde blitt utsatt for og at hun var blitt giftet med en muslimsk mann og leverte da det som kalles «begjæring om å få omgjort ekteskapet og tvungen konvertering av en katolsk jente». Men denne ble avvist av domstolen, som slo fast at jenta var klar til å gifte seg siden hun hadde fått sin første menstruasjon.

Jeg vil hevde at ikke-muslimske jenter i Pakistan er i en svært utsatt situasjon. Daglig kommet det meldinger om bortføringer, voldtekt, arrestasjoner og tortur. Det er også historier om at jenter blir drept siden de nekter å gifte seg med en muslimsk mann.

Kamp i rettsalene

Siden CLAAS jobber med juridiske støtte til disse jentene og deres foreldre, konfronterer vi myndighetene med at den praksisen som foregår er et klart brudd på den internasjonale barnekonvensjonen, som Pakistan har undertegnet. Vi påpeker også at jentene står i fare for å bli drept hvis de forlater sin muslimske mann og den religionen de er tvunget inn i. Det er nemlig slik i den muslimske tradisjonen at det er dødsdom for frafall.

De siste årene har det vært gjort flere framstøt for å få vedtatt en lov som forbyr tvangskonvertering og tvangsekteskap.. Forslaget innebærer blant annet en aldersgrense på 18 år for konvertering. Men både i 2016, 2019 og 2021 har dette blitt avvist uten videre behandling i rettssystemet og de politiske organer med den begrunnelse at det strider mot «allmenne interesser» og den muslimske sharia-lovgivningen.

Vi gir aldri opp

Vi som kjemper mot overgrep mot ikke-muslimske jenter her i Pakistan, har mektige og sterke motstandere. Men det betyr ikke at vi gir opp. Landet er forpliktet på en rekke internasjonale avtaler som skal sikre innbyggerne, uavhengig av kjønn, alder eller religion, en rekke rettigheter. CLAAS er ingen stor organisasjon, men ved hjelp av blant annet vår norske samarbeidspartner NMS, jobber vi utrettelig for å sikre rettighetene til kvinner her i landet. Økonomien vår er hele tiden anstrengt, men vi strekker oss så langt som mulig for å hjelpe ofrene for en umenneskelig praksis.

Vårt ønske er at alle innbyggerne i Pakistan, uavhengig av religiøs tro, seksuell orientering, alder eller kjønn, skal kjenne at de er fullverdige innbyggere. Vårt mål er at vi alle skal kunne kalle Pakistan vårt hjem.

NMS har de siste årene fått et nettverk og nye partnere i Pakistan, et land som er kjent for sin ekstreme blasfemilov. En av disse partnerne er CLAAS.

Center for Legal Aid Assistance and Settlement (CLAAS) er en trosbasert organisasjon som arbeider for rettighetene til minoriteter i Pakistan; religiøse minoriteter, kvinner, barn og transpersoner.

CLAAS gir juridisk hjelp til dem som urettmessig blir beskylt for blasfemi, besøker dem som sitter i fengsel, driver krisesenter for kvinner og barn og underviser fattige om hvilke rettigheter de har.

Minoriteter i Pakistan blir ofte utsatt for urettferdighet og overgrep. De kristne utgjør bare litt over en prosent av befolkningen, og mange er fattige og lever i samfunnets randsoner. Landets blasfemilover blir ofte misbrukt for å ramme motstandere i personlige konflikter, og de som anklages, risikerer livstidsdom eller dødsstraff. Flere som har blitt beskyldt for blasfemi har blitt drept av mobb, og advokater nekter å forsvare blasfemitiltalte, selv om det ikke finnes bevis for slike anklager.

CLAAS er en liten organisasjon med små ressurser, men har gode kunnskaper og varme hjerter som banker for de svakeste i samfunnet.

16. august 2023 skjedde det tragiske at etter at to kristne unge brødre, Rocky og Raja Amir Saleem, ble beskyld for å ha revet ut sider av Koranen, angrep en mobb kristne områder i Jaranwala. 25 kirker ble ødelagt, og flere hjem der kristne bodde ble rasert.

CLAAS stilte med gratis juridisk advokathjelp til Rocky og Raja Amir, og 1. mars i år tikket denne meldingen inn på min datamaskin:

«Vi er ekstremt glade for å dele denne nyheten med deg om at de to hovedtiltalte Rocky og Raja i Jaranwala blasfemisaken ble frikjent for alle blasfemianklager i går av Anti-Terrorism Court Faisalabad. Den 31. januar sendte CLAAS-advokaten inn en søknad om umiddelbar innlevering av krav til retten, hvoretter ATC-domstolen ga den berørte etterforskningsoffiseren beskjed om å møte i retten med politirapporten …

I går 29. februar 2024 fremsatte CLAAS-advokat Tahir Bashir sin argumentasjon for den lærde dommeren, og klokken 14.00 ga dommer Mohammad Hussain sine ordre om frifinnelse av de to siktede.»

Dette var store nyheter, for det er ikke ofte at personer som er anklaget for blasfemi får den hjelpen de har rett på av advokater, og at de til og med blir frikjent for anklagene.

Til tross for at advokatene i CLAAS vet at de selv utsetter seg for fare med å ta slike blasfemisaker, står de på for de anklagede. Når saker får lykkelige utfall som frifinnelse i saken til Rocky og Raja, er det selvfølgelig en boost for CLAAS, og en inspirasjon til videre kamp mot urettferdighet. Det viser også hvor viktig og meningsfullt det er for NMS å støtte CLAAS, og vi er stolte over å ha en slik partner i Pakistan.

Vi har ikke noe bilde av Zafar Bhatti. I dag er han omtrent 57 år gammel og har sittet i fengsel i åtte år. For tre år siden ble han dømt til livsvarig fengsel for angivelig blasfemi; «fordi han er kristen», sier de som kjenner saken.

11. juli 2012 ble Zafar Bhatti anklaget for å ha sendt en blasfemisk tekst fra telefonen sin til visegeneralsekretæren i en religiøs organisasjon i Rawalpindi i Pakistan. 23. juli 2012 ble Zafar Bhatti arrestert og sendt til Adiala fengsel i Rawalpindi. Der sitter han fremdeles. Zafar Bhatti er kristen og påstandene mot ham kunne aldri bevises. Ingen har noensinne sett den angivelige blasfemiske meldingen.

Helt siden fengslingen i 2012 har CLAAS, NMS sin partner i Pakistan, gitt fri rettshjelp og støttet familien til Zafar, og gjorde sitt ytterste for at rettferdighet skal skje mot siktede. CLAAS har reist fra Lahore til Rawalpindi mange ganger, og hver gang har de betalt høye summer for advokat, reise og overnatting. Ofte var reisen forgjeves.

Det tok lang tid før det skjedde noe i saken i det hele tatt. Etter å ha sittet inne i fem år ble Zafar dømt til livsvarig fengsel og til en betydelig bot som han umulig kan betale. Ut fra sin erfaring med lignende saker er CLAAS av den oppfatningen at retten ble tvunget til å gi livsvarig fengsel i stedet for frifinnelse fordi de føler seg under økende press av religiøse fanatikere. Likevel er det viktig å merke seg at det er første gang en dommer gir livsvarig fengsel i stedet for dødsdom for blasfemianklagen etter §295-C.

CLAAS advokaten Mr. Takir Bishi sammen med andre CLAAAS medarbeidere og Nawab Bibi, Zafar Bhattis kone, etter en høring i ankesaken.

Dommen ble anket til Høyesterett i Lahore og igjen gikk det flere år uten at det skjedde noe. Da en dommer under en høring i 2019 ytret at samvittigheten ikke tillater ham å felle en dom i denne saken, ble han straks byttet ut med en annen dommer. I følge CLAAS nøler domstolene med å avgjøre blasfemisaker og prøver å utsette sakene uten troverdig begrunnelse.

Først etter at CLAAS hadde skrevet et brev til justisministeren og klaget over at retten var partisk og diskriminerende, ble forhandlingene tatt opp igjen, for snart å bli utsatt igjen – for tjuende gang – etter at ingen av vitnene klarte å bevise påstanden mot Zafar Bhatti. Åtte år som kristen i et pakistansk fengsel og å få livsvarig fengsel for noe en ikke har gjort må være en påkjenning som ingen kan forestille seg. Likevel har Zafar Bhatti ikke mistet troen på en elskende Gud som søker rettferdighet!

Joseph Francis, CLAAS direktøren, overrekker mat og medisiner til Nawab Bibi

Etter mange år i fengsel er Zafar Bhatti blitt en syk mann. Da CLAAS i september i år ble informert om at han var blitt alvorlig syk, dro de umiddelbart til Rawalpindi og ba domstolen om løslatelse mot kausjon og en raskere behandling av ankesaken. CLAAS-teamet avgjorde videre at de ville gi 10.000 rupier (ca. 570 kroner) for å kjøpe frukt, matvarer og medisiner.

Nawab Bibi i samtale med advokaten Takir Bishi på rommet hennes

Nawar Bibi er kona til Zafar Bhatti, en gammel dame på snart 60 år. Hun har ikke barn som kan ta seg av henne og bor alene i en leilighet i byen. Nawab Bibi har ingen inntektskilder og kan ikke betale husleien på ca. 280 kroner i måneden. CLAAS har derfor i lang tid støttet henne med dagligvarer og penger til husleien. Nawab Bibi har også helseproblemer og sliter mer og mer med å ta vare på seg selv. Likevel avslo hun tilbudet fra CLAAS om å flytte til Lahore fordi hun da ikke lenger ville kunne besøke mannen sin i fengsel. Hun sier:

Å bo i samme by som mannen min gir meg likevel en viss ro og menig i livet.

Også Nawab Bibi har en sterk tro. Hun ber for sin manns helse og for løslatelse fra fengselet, og takker for at CLAAS har hjulpet henne over så lang tid. Hele saken er tung å bære også for CLAAS som sliter med å beholde tilliten til en regjering som viser så liten interesse for ofrene for religiøs forfølgelse. Urettferdighet, fattigdom, og diskriminering er en stadig trussel for religiøse minoriteter i Pakistan. Likevel ser vi et lite lys ved enden av tunnelen. I oktober hadde CLAAS-advokaten for første gang mulighet til å tale foran retten og legge frem forsvarets argumenter, og dommeren lovet at saken snart skal avgjøres.

Zafar Bhatti ber mye i den lange ventetiden. Fra fengselet skriver han:

Når jeg er utålmodig, Herre Jesus Kristus, hjelp meg å være rolig. Når jeg blir motløs og føler meg alene, hjelp meg å huske at du er sammen med meg. De som venter på Herren, vil få ny styrke (Jesaja 40: 31).

Zafar Bhatti ber også for oss, at Herren Jesus Kristus må trøste våre hjerter og velsigne oss og gi oss fred!

 Foto: CLAAS Pakistan

Slaveri? Tvangsarbeid? Dette kjenner vi fra historien, fra Amerika eller fra fangeleirene under krigen. Men fra i dag? I Pakistan er “bundet arbeidskraft”, en type moderne slaveri, allestedsnærværende. Vi møter jentene fra teglverket.

En varm, mørk kveld besøker jeg sammen med kollegene fra CLAAS et teglverk noen kilometer utenfor Lahore. Midt på området, omgitt av digre hauger med leire og dype hull i jorden, står det klynger av små hus så langt øyet rekker. Det er arbeiderboliger. Alle innbyggere her har en ting til felles: De er tvangsarbeidere; fra de er små barn til de er gamle er de eiendommen til en «patron», eieren av teglverket.

Nesten alle innbyggere i disse bosetningene er kristne og tilhører den laveste klassen i samfunnet. Medarbeidere fra CLAAS kommer jevnlig på besøk til dem, snakker om deres rettigheter, gir uformell opplæring og – kanskje viktigst – hjelper unge kvinner som er blitt ofre for den allestedsnærværende kjønnsbaserte volden.

Omstendighetene er deprimerende og skremmende for den vestlige besøkende, men møtene med menneskene som lever under disse ekstremt nedverdigende forholdene er fantastisk positive og fulle av håp og glede.

Maria leder en gruppe av søndagsskolelærere på teglverket og er en usedvanlig åpen, engasjert og modig jente!

Dagen etter kommer to grupper fra teglverket på besøk til CLAAS-kontoret i byen og forteller om sitt arbeid, sin tro og sine drømmer. Det er vanskelig å tro at det er de samme menneskene: Her møter vi vakre, engasjerte ungdommer med en sterk tro og et sikkert håp om at de en dag vil frigjøre seg fra de ydmykende forholdene og den konstante frykten de lever under.

Maria er prestedatter. Hun leder en gruppe på 85 søndagsskolebarn sammen med sju unge kvinner. De kaller seg  «endringsskapere».

Maria har en veldig positiv innflytelse på jentene, og gjør dem oppmerksomme på farene som kan vente på dem: seksuelle overgrep, tvangsekteskap, bortføring, tvangsomvendelse, vold. Hun sier:

 

 

– Vi må lære å ta livene våre i egen hånd, komme oss ut av gjeldsslaveriet og tvangsarbeid og tjene egne penger uavhengig av en «patron», far eller ektemann.

Junaid besøker CLAAS kontoret i Lahore med noen jenter og damer fra søndagsskolen

Vi møter også Junaid som leder en kristen kvinnegruppe. Han bor sammen med arbeiderne på teglverket og inviterer dem hjem til seg. Her drikker de te, leser i Bibelen og snakker om hva det betyr å være disipler. Junaid organiserer også søndagsskole hver søndag til barna fra arbeiderfamiliene. Dette er arbeidet hans. For det får han 10 dollar per måned (100 kroner) fra CLAAS.

Av og til besøker kollegene fra CLAAS søndagsskolen og kvinnegruppene og underviser dem om deres rettigheter, spesielt jentene. De gir dem adresser som de kan kontakte i tilfeller hvor deres rettigheter blir krenket og de opplever seksuell trakassering og overgrep. Målet for CLAAS er å bygge et sterkt kristent fellesskap blant disse menneskene som tilhører samfunnets laveste klasse og gi helt konkret støtte til jentene som er de mest sårbare.

Maria med sine hjelpere fra søndagsskolen

Alle jentene som besøker CLAAS sammen med Maria og Junaid bor og jobber i teglverket. Det er hardt fysisk arbeid, lange arbeidsdager i sterk varme, kummerlige boforhold langt utenfor byen og konstant fare for overgrep. Verst er likevel at de ikke er «frie», de er født til tjeneste for teglverkseieren, og hvis det ikke skjer noe ekstraordinært kommer de til å tjene ham hele livet. Det er så godt som utelukket at de kan ta en utdannelse, og de får ikke lov til å gifte seg med noen de velger selv eller flytte fra teglverket. Selv for å reise til byen må de innhente tillatelse hos «patron».

Tvangsarbeid er et viktig tema, ikke bare i Pakistan. I en fersk rapport til Utenriksdepartementet skriver Norad:

Moderne slaveri er i dag en voksende menneskerettighetsutfordring og blant de mest alvorlige menneskerettighetsbrudd. […] Slaveri og slavehandel i alle former er forbudt. Allikevel lever i dag 40,3 millioner mennesker i ulike former for tvang. Kvinner/jenter utgjør 71 prosent av de som befinner seg i slaveri. Kvinner og jenter er hovedsakelig utsatt for ulike former for slaveri på grunn av dypt forankrede samfunnsnormer, patriarkalske kjønnsroller og mangel på muligheter.

Kilde: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/moderne_slaveri/id2670039/

Rubina hjelper jenter i nød og forteller utrolige, skremmende historie om voldtekt, tortur, bortføring, tvangsekteskap osv.

Når vi møter Maria, de andre jentene fra teglverket og ikke minst Rubina som er ansvarlig for arbeidet med kvinners rettigheter i CLAAS og har et stort hjerte for de aller svakeste i samfunnet – kvinnelige kristne tvangsarbeidere – ser man likevel er stort håp. Støttet av organisasjoner som CLAAS vokser det frem en ny generasjon unge kvinner som er mer og mer bevisste på sine rettigheter.

– Deres store drøm er å bygge et samfunnshus på teglverket som blir et trygt sted for jentene, hvor de kan få opplæring, kristent fellesskap, utveksle sine erfaringer – og hvile, sier Rubina og utfordrer NMS til å være med å rekke en hånd til jentene på teglverket. Det håper jeg vi kan!