– Saksdokumenta viser oss kvifor det har blitt slik. Dei viser at vi har færre foreiningar og færre gjevarar. Samfunnsstrukturen har endra seg, folk forpliktar seg mindre. Dei seier at moderne menneske heller vil vera deltakarar enn faste medlemar, dei er gjerne aksjonistar og prosjektmenneske, og det nære engasjerer mest.
Ikkje ei tid for sorg
– Så kan vi sørgja over at vi har blitt færre, både i foreiningar og mellom misjonsvenner flest, fortsette Sørheim. – Vi kan sørgja over at samfunnsendringane er slik at folk ikkje ser behovet for å delta i misjonsarbeidet, og at moderne menneske ikkje vil forplikta seg på same måte som før. Vi kan kjenna oss oppgitt over at kyrkjelydar må ha så mange ofringar til eige arbeid at det blir lite att til misjonen. Ja vi kan deppa, men vi kjem ikkje så langt med å sørgja eller deppa, vi må tenkja vidare, vi vera kreative og vi må treffa tida!
Ut i feltet
– Vi ønskjer derfor at den tilsetteressursen vi har økonomi til å ha rundt i Norges land, skal arbeida ute i feltet, på grasrotnivå. Dei skal ikkje ha administrativt arbeid i form av budsjett, personalansvar og saksførebuingsarbeid. Dei tilsette skal arbeida saman med foreiningar, kyrkjelydar og frivillige for å stimulera til misjonsinnsats.
For å gjera desse grepa LS har vedtatt, krev organisasjonen og lover GF vedtak, og difor er vi her! LS trur at den modellen som ligg til grunn for endringane er den beste driftsforma vi kan ha innanfor den økonomien vi har, og vi ber difor om tilslutning til dette i dag.
