Slik er det i enkeltmenneskers liv, så vel som i de store spørsmålene med konsekvenser for både kloden og menneskeheten. De store spørsmålene handler om klima, den skjeve fordelingen mellom fattige og rike og de mange konflikter mennesker og land imellom.
Det er lett å bli mismodig. Mange ganger tar utviklingen et skritt fremover – bare for å oppdage at den senere tar to tilbake. I året som vi har lagt bak oss, var der mange enkeltskritt i riktig retning; fellesskapsfølelsen og kirkesøkningen etter hendelsene 22. juli, oppslutningen om fredsprisen, den arabiske våren og mer til.
Men der var også mange tilbakeskritt. På klimatoppmøtet i Durban klarte man kun å enes om å utsette forhandlingene i 10 år. Dermed forsetter dagens klimaanarki. Men også andre ting kan gi mismot; resultatet av den arabiske våren er høyst usikker, brudd på menneskerettighetene, forfølgelse av kristne mange steder i verden, – og ikke minst vårt jag etter nye materialistiske høyder.
Vi kan like det eller ikke, men midt i dette står vi som troende enkeltmennesker, kristenhet – og ikke minst som misjonsorganisasjon. Hva skal vi gjøre? Det viktigste er å gjøre det som bevarer troen, håpet og kjærligheten. Vi skal elske Gud og dernest medmennesker og den verden Gud har skapt. Vi skal gjøre vårt for at flere skal få høre om hans kjærlighet, samtidig som vi setter denne kjærligheten ut i praksis. Dette er ingen liten oppgave. Men ikke desto mindre er det en oppgave etter Guds hjerte. Guds rike er heldigvis ikke et enkeltmannsforetak. Vi er kalt til å gjøre dette sammen med kirker og kristne over hele verden!
I året som ligger foran har vi som misjonsorganisasjon mange oppgaver. Vi ønsker å hjelpe og styrke samarbeidskirkene i det å være kirker. Gjennom teologisk utdannelse, lederutvikling og diakonalt engasjement, vil vi legge til rette for et livskraftig menighetsliv som viser igjen. I mange land er vi involvert i utviklingshjelp og bistand. Målet er en bærekraftig utvikling som varer.
I året som kommer vil vi også forsøke å rette søkelyset på de forfulgte kristne rundt om i verden. Trosfrihet og retten til å utøve sin tro er en menneskerett og fravær av dette er brudd på disse. Overslag over forfølgelser på grunn av religiøs overbevisning, viser at det for tiden er kristne som er mest utsatt for slik forfølgelse.
Her hjemme kommer vi til å ha et fokus på misjonærrollen og kallet til misjonærtjeneste. På den ene siden skal vi se på forholdet mellom misjonærkall og foreldrekall og på den andre siden skal vi se på misjonærrollen – hvordan den har endret seg og hvordan den vil utvikle seg i årene som kommer. Godt arbeidsår!
Fra Misjonstidende nr. 1 - 2012
