Da jeg i mars besøkte lærerhøyskolen SFM i Fandriana, traff jeg elever som får hjelp gjennom prosjektet "Støtte til fattige elever", og jeg fikk muligheten til å undervise noen av studentene i første-året.

SFM = Sekoly Fanomanana Mpampianatra

Clarisse er leder ved SFM og samarbeider godt med staben ved skolen.

SFM er den lutherske skolen for lærerstudenter som ligger i Fandriana, litt sør for Antsirabe. Elevene kommer fra hele øya. Utdanningen tar to år og studentene utdannes til å bli enten barneskolelærer eller lærere i ungdomsskoler og videregående skoler. Skolen har til sammen 110 elever, litt flere kvinner enn menn. 32 ansatte tar vare på dem. Tabao Clarisse Jean Marie er rektor ved skolen.

Møtet med lærerne og studentene

Jeg traff de fleste av lærerne og ansatte ved SFM og fikk høre om deres ansvar og hilste på hver og en. De gjorde alle sammen et engasjert og svært oppegående inntrykk på meg. Selv om noen av studentene var på praksis ved forskjellige skoler, fikk jeg likevel muligheten til å treffe 19 av 23 studenter som får støtte gjennom NMS-prosjektet «Støtte til fattige elever». På bildet øverst kan dere se studentene sammen med rektoren Clarisse og meg.

Undervisning

Da vi gjennomførte lekene, var alle fullt engasjert og fokusert. Vi lo mye, og elevene vant alltid.

Jeg fikk også muligheten til å undervise noen av studentene i første klasse. Det er en stor hjelp at jeg snakker gassisk, noe som gir meg direkte kontakt med dem. I begynnelsen snakket jeg om den unike naturen på Madagaskar og at den må tas vare på og gis videre til neste generasjon; 80 – 90 % av plantene og 95 % av dyrene er endemiske, det vil si at de finnes kun på Madagaskar. Mange er truet av utryddelse eller er allerede utryddet. En stor fare er blant annet den skadelige tradisjonen med å brenne ned naturen hvert år. Undervisning i miljøvern er en viktig oppgave for alle lærerne.

Jeg snakket også om alternative undervisningsmetoder, som for eksempel å samle frø fra endemiske trær og å lage planteskoler. Eller å dekorere skoleveggene med bilder, et kart over Madagaskar, dyr eller noe lignende.

For å bryte opp de til tider monotone undervisningstimene, lekte jeg leker med studentene og noen av lærerne som jeg tok fra boken «Mihisa 1» av Vakoka Vakiteny, et gassisk barnebokforlag. Jeg valgte flere leker, hvor det ikke var nødvendig med utstyr, og elevene likte det veldig godt. Det var også en blind elev i klassen som kunne delta på samme måte som de andre, noe som var et godt eksempel på inkluderingen, og som gjorde meg svært glad. Jeg håper elevene vil bruke disse lekene når de er lærere. Boka er et godt hjelpemiddel, og ved siden av at lekene er morsomme, gir de også muligheten til å repetere det elevene har lært, for eksempel multiplikasjon.

Studenter med visjoner

Rosa vil starte en luthersk skole når hun er ferdig med utdanningen sin.

Jeg intervjuet sju studenter og vil presentere fire av dem her. Andriamaolisoa Tojonirina Rosa Estelle er 19 år gammel og kommer fra Betafo. Foreldrene er bønder som har seks barn. Bestemoren hennes var lærer, og det er grunnen for at Rosa også vil bli lærer. Hennes eldste bror studerer også ved SFM. Han ble sendt og støttes av den lutherske skolen og skal etter endt utdanning jobbe som lærer i Antsirabe. Rosa har store ambisjoner. Hun har planer om å starte en luthersk skole med hjelp av kirken i Tritiva, hvor det ikke finnes en skole i dag. Hun liker best fransk.

Også Aurelien vil gjerne starte en luthersk skole på hjemplassen sin, på Ambohangibe nord på øya.

Beanjara Aurelien er 23 år gammel og kommer fra nærheten av Sambava nord på Madagaskar. Aurelien har fem søsken. Faren er evangelist og mora jobber på gården. Selv om det er flere skoler rundt hjemplassen hans, vil også han gjerne starte opp en luthersk skole med hjelp av kirken etter endt utdanning. Han liker best engelsk.

Amos snakker godt engelsk og ønsker å formidle kunnskapen sin til andre.

Raharinoronirina Amos Marcel er allerede 28 år gammel. Amos er foreldreløs. Han kommer fra sør, er Androy, og vokste opp hos tanten sin i Fianarantsoa, som er teolog. Hun støtter ham også finansielt mens han går på SFM, men klarer ikke å betale alt. Amos snakker bra engelsk, og planen hans er å bygge opp et senter, hvor han tilbyr engelskundervisning til elever og lærere. Engelsk er nå et vanlig skolefag på Madagaskar, men de fleste lærere, særlig ute på landet, har dårlig kunnskap og kan ikke tilby en god nok undervisning. På senteret hans skal tilbudet være rimeligere enn på de dyre private skolene i de store byene.

Alphine ble sendt av den lutherske skolen fra hjemplassen til Fandriana og skal etter endt studiet tilbake dit.

Den 23 år gamle Toandrovonisoa Alphine kommer fra Vondroso sørøst på Madagaskar. Alphine har tre eldre søsken, faren er lærer og forbildet hennes, mora jobber på gården. Den lutherske skolen sendte henne til Fandriana og støtter henne også finansielt, men det er ikke nok, så hun trenger også litt hjelp fra prosjektet. Etter endt utdanning skal hun dra tilbake til skolen som sendte henne. Hun liker best engelsk.

Eg hadde min barndom på Madagaskar, og nå fekk eg høve til å gjera ein innsats som friviljug i det landet kor eg har ein del av røtene mine.

I lag med gassiske venner på Soatanana, 1957.

Det har vore ei fin oppleving å få koma tilbake til Madagaskar og Lovasoa. Min bakgrunn her på Madagaskar, er at foreldra mine; Marie og Sigurd Sørhus; var misjonærar her i perioden frå 1953 – 1964. Dei var stasjonerte i innlandet. Sjølv var eg med dei heile den perioden, og eg gjekk på Den Norske skolen her på Antsirabe frå 1961 – 1964. Etter at eg vart vaksen, har eg vore på to turar til Madagaskar i lag med familien og vener, i til saman 7 veker. Det var mange kjensler, som kvervla rundt inni meg, då eg var tilbake på kjente trakter. Men for meg har opphaldet på Madagaskar gitt meg mange positive opplevingar som eg ikkje ville vore forutan. Også tida på barneskolen. Så det å få koma tilbake her, er som å koma tilbake til røtene på mange måtar: Lydar, lukter, språket, songen, maten, naturen og menneska. Det kjem tilbake, sjølv etter 60 år.

Ei gassisk jente frå Ihosy som eg møtte i 2008, begynte å kalla meg for Dadabe (bestefar). Etter det har det blitt hengande ved meg. Og det er ein «ice breaker» når eg presenterer meg her ute. Veldig praktisk å bruka det namnet når gassarane må skriva namnet mitt på kvitteringar. Då lyser dei opp og er letta over å sleppa å skriva desse underlege namna me vasaha-ane kan ha.

Lærarvolontør

Dadabe in action.

Då NMS søkte etter personar som kunne tenkja seg å vera på Lovasoa ein periode, såg eg det som eit høve til å få eit opphald her og samstundes få vera til nytte. Min bakgrunn er at eg har undervist på barnetrinnet i 40 år. Eg har dessutan drive gard (mjølkekyr og sauer) om lag 30 år. Eg har vore  pensjonist i nokre år no. Men då dette kom opp seint i haust, og kona og familien elles gav tommel opp, så slo eg til. Så då var det berre å fylla opp skrotten med ørten vaksinar med meir. Eg reiste frå Norge i kulde og snø den 4. januar, og blei møtt med 25 graders varme i Tana dagen etter. Heilt greitt det!

Elevane

Lunsj i «Pizzaria» kvar vekedag kl. 12.15.

Det er to fastbuande norske familiar her på Antsirabe no. Dei har 3 born i skulepliktig alder. Dei går på 1. 2. og 3. trinn. Til dagleg går dei på ein fransk skule, men dei treng påfyll, mellom anna i norsk og naturfag. Dessutan kjem dei til å ha litt bibelhistorie. Men det viktigaste er nok at dei vert følgde opp med norskkunnskapar og får kjennskap til forholda i Norge. Men det er også nyttig at dei lærer seg å bruka digitale verktøy og lærer seg teksthandsaming digitalt. Det vert lite av det på den franske skulen. Me kjem til jobba tverrfagleg, der det å uttrykka seg på norsk, vert sentralt.

«Den gode arva – Ei reise attende i fotefara til ein barndom på Madagaskar».

Då det vart kjent at eg skulle ha dette engasjementet på Madagaskar, var det mange i familien min og vener elles, som ynskte at eg skulle skriva heim om inntrykk og hendingar under opphaldet her på Lovasoa. Endåtil lokalavisa Grannar fatta interesse og laga ein reportasje over heile 8 sider no i januar. Eg er glad i å fotografera og liker å dela opplevingar. Difor har eg oppretta ei gruppe på Facebook som heiter det same som overskrifta på dette avsnittet. Etter kvart har det blitt nærare 310 som følgjer ho. Det er familie og slekt, vener, bygdafolk, misjonærborn og andre interesserte. Den eldste, som er med der, er mor mi på snart 101 år. Det er ei lukka gruppe, men det er berre å be om tilgang, så fiksar eg det. I tillegg til å skriva om vist og gale, ynskjer eg at gruppa kan vera eit lite bidrag til å skapa engasjement for misjon generelt. Men også med visa kva NMS har betydd – og betyr for gassarane og Madagaskar i dag.

Elles har eg hyggelege naboar i Turid og Magnar Helgeland. Me bur på Akany 1 og 2. Me har hushjelp i lag og ét middag saman kvar kveld. Turid var på Den norske skolen då eg gjekk der.

Vi, Turid og Magnar Helgeland, kom hit til Antsirabe rett over nyttår for å jobbe som seniorvolontører på Lovasoa i en tre måneders periode. Da var det 30 år siden vi reiste hjem «for godt».

Kanto gjør som bibliotekar en viktig jobb ved Lovasoa.

Turid sin oppgave skulle være å hjelpe til og få bedre orden på det tidligere misjonærbiblioteket, men som nå er en del av kultursenteret på Lovasoa. Det er Kanto Rakotondrazaka som er leder av arkiv- og bibliotekavdelingen her.

Vi hadde kjøpt med oss et «Handy Library»-dataprogram som skulle benyttes til dette arbeidet.

Vi har et godt samarbeid med Kanto, som leder arkivet og biblioteket.

Turid og Kanto kom fort i gang med å begynne å registrere bøker inn i databasen etter å ha fått god innføring av Magnar. Men det er mange slags bøker i biblioteket, og mye historie som har ført til denne litt odde samlingen. Her finnes bøker fra 1800-tallet som misjonærene den gang hadde med seg ut, diverse tidsskift med både teologisk og annet innhold, litt noter og musikkbøker, en hel del av misjonslitteraturen slik de fleste kjenner den, ved siden av en hel masse romaner – nyere og eldre – på både norsk, fransk og engelsk.

Nina rydder i kaoset – og ser ganske fornøyd ut ved dette arbeidet.

Nina Sundnes Drønen som er hovedbibliotekar på VID var også her noen dager som volontør og hjalp oss med skikkelig opprydning i hyllene her. Det var ganske kaos i hyllene før Nina kom.

Først flyttet vi alle tidsskrifter (både gamle og nyere) inn i et magasin i arkivet slik at vi nå lettere kan konsentrere oss om alle bøkene som skal registreres i basen og få sine faste plasser på hyllene i det åpne biblioteket. Det ble jobbet sent og tidlig de dagene Nina var der, for biblioteket måtte se brukbart (staselig) ut til søndagen, da det kom celebert besøk av selveste kultur- og kommunikasjonsministeren Andriamanoro Augustin på Lovasoa. Han var også innom biblioteket en kort visitt og fikk se litt av hva vi holder på med!

På besøket sitt ved Lovasoa stakk kultur- og kommunikasjonsministeren også innom biblioteket.

Men som sagt er vi bare så vidt kommet i gang – men regner med å se resultater etter noen ukers arbeid.

Magnar sin oppgave disse ukene, er å hjelpe Meva Andrianilaina som er ansvarlig for all teknisk drift her på tunet. Det første han gikk i gang med, var å kartlegge hele datanettverket på tunet. Fra før var det dessverre ingen papirer eller oversikt, slik at det ble å følge ledninger og finne ut av hvordan det var koblet sammen. I alt omfatter nettverket 12 forskjellige bygninger spredt rundt på tunet her. Ellers er mye av utstyret gammelt og av forskjellig karakter.

Meva er glad for den gode hjelpen hun får fra Magnar for arbeidet på tunet.

Det tok ikke mange dagene (timene) før han fant ut at her er det mye å rette opp i. Han har fått laget forslag og overslag over hva som bør skiftes ut og hvordan dette bør gjøres, så nå venter en bare på tilbakemelding fra styret her.

Vi synes det er kjekt å være tilbake her på Madagaskar og håper at det vi bidrar med vil være til god hjelp for alle som jobber her og for alle studentene som bruker senteret daglig. Med på bildet øverst er Steinar Sørhus som er lærer volontør ved Lovasoa.

Hilsen Turid og Magnar Helgeland

“Det handler om evnen til å se, å reflektere og å handle. Mitt bidrag er å inspirere og dele den kunnskapen jeg har. Jeg oppfordrer dem til å søke og finne skattene som er rundt dem.”

Corine bruker arbeidsmetoden «Use Your Talents» mye med sine studenter.

Dette sier Corine Michèle Raharimalala. Hun er lærer ved Betela Seminary, det regionale teologiske seminaret (STPL) i Mahajanga på Madagaskar. Hun er for tiden deltaker på en 15 poengs modul på masternivå med temaet Diakoni og Use Your Talents. Det meste av undervisningen foregår online, men det er også en samling i løpet av studieperioden. Denne høsten var de aller fleste av deltakerne fra Madagaskar (en deltaker kom fra Mali) og det var en samling på Lovasoa – Antsirabe i november. Brorpaten av deltakerne var rektorer og lærere på regionale presteseminarer (STPL).

Stephanie Dietrich kom fra Oslo for å delta på workshopen.

Faglig ansvarlig for denne modulen er Professor Stephanie Dietrich. I tillegg til henne deltok også rektor og flere lærere ved det Teologiske Seminaret i Fianarantsoa (SALT) – samt generalsekretæren i FLM – Kotobesoa. Amos Ounsoubo, som nå leder det internasjonale Use Your Talents – prosjektet hadde ansvar for det praktiske og deltok også i programmet.

Amos leder det internasjonale «Use Your Talents» prosjektet. Til daglig bor han i Kamerun.

I det pedagogiske opplegget veksles det mye mellom praksis og teori. Det å aktivt gjøre noe og så dele erfaringer og reflektere sammen er et sentralt pedagogisk “grep”. Corine delte det hun arbeidet med sammen med sine studenter. Hun sier at:

“En liste over behov er lett å sette opp. Men det viktige er at de selv finner ressursene de har rundt seg, ressurser som kan brukes for å dekke behovene.”

Hun sier at etterhvert ble studentene overbevist om at “de har store rikdommer: folk, land, ting som kan plantes (såfrø) i hvert hjem”.

Studentene valgte etterhvert to spesifikke områder:

·         Det første var å etablere et fond for akutt medinsk hjelp. Ofte har studentene ikke penger til å betale for akutt helsehjelp. Da vil dette fondet kunne forskuttere betalingen.

·         Det andre var arbeid mot mer sund ernæring. Seminaret disponerer jord og gjennom å organisere seg og bruke den kompetansen som finnes i studentgruppen vil de øke matproduksjonen og prøve ut nye vekster.

Corine begrunner disse aktivitetene dels i de akutte utfordringer studentene møter i hverdagen, men hun er også opptatt av at “de vil spre dette i Synoden de kommer fra når de er ferdige med studiene. Jeg vil at de skal dele kunnskap om og erfaringer med ressursbasert lokalsamfunnsutvikling alle steder der de vil arbeide i framtiden.”