Forsamlingen i Stavanger bestod av folk fra alle de viktigste gruppene innenfor kirke og kristenliv i Norge på den tiden, nemlig brødrevennene (hernhuterne), haugianerne og presteskapet.
I starten så det ut til at initiativene fra Stavanger og Christiania skulle komme til å skille lag, men på generalforsamlingen i Kristiansand i 1843 ble det etter inngående forhandlinger besluttet at Christiania-foreningen, sammen med tre andre foreninger, skulle slutte seg til Det Norske Misjonsselskap.
Misjonærer
Flere kandidater hadde på denne tiden meldte seg til tjeneste for misjonen. Den ene var den nyutdannede teologen fra Universitetet, Hans Palludan Smith Schreuder. Den andre var hattemakerlærling Tobias Udland fra Flekkefjord.
Schreuder ble antatt som Det Norske Misjonsselskaps første utsending. Allerede høsten 1843 var han underveis til Sør-Afrika. Der skulle han kartlegge mulighetene for å starte misjonsvirksomhet i det den gang selvstendige afrikanske Zulukongedømmet.
Misjonsskole
For Udland og et par andre som hadde søkt om å bli antatt som misjonærer, ble det høsten 1843 satt i gang med undervisning for å forberede dem til misjonærtjeneste. Dette var starten på Misjonsskolen i Stavanger. I 1977 ble skolen omgjort til vitenskapelig høgskole, og Misjonshøgskolen er i dag ett av Norges tre teologiske fakulteter.
Folkebevegelse
Misjonsbevegelsen i Norge vokste etter 1842 raskt til en betydelig folkebevegelse. Særlig i perioden 1860-1890 var ekspansjonen sterk. Ikke minst var fellesskapet som mange fant i misjonsforeningene nytt og inspirerende.
I de første årene var foreningene mannsforeninger, selv om også kvinner kunne delta sammen med sine menn. Men nokså raskt kom man i gang med egne kvinneforeninger. I 1904 fikk kvinnene i Det Norske Misjonsselskap stemmerett, ni år før kvinnene fikk stemmerett ved politiske valg i Norge.
Les mer om NMS' historie på Misjonshøgskolen - Misjonsarkivet sine nettsider (engelsk)
(Bildetekst: Antananarivo, Madagaskar ca 1896: Misjonær Aagot Jørgensen (f. Kjeldseth) bæres av lokale gassere. Foto: Misjonsarkivet - Misjnshøgskolen)
UTDYPING AV BEGREP
Brødrevennene (Hernhuterne)
Brødrevennene tilhørte et internasjonalt fellesskap med hovedkvarter i Tyskland. I Norge var de ikke organisert som et eget kirkesamfunn, og noen prester var også brødrevenner. Gjennom det meste av 1700-tallet hadde brødrevennene i utlandet sendt misjonærer til forskjellige steder i verden, og brødrevennene i Norge hadde sendt penger til denne virksomheten.
Det var disse gruppene som stod for dannelsen av de første frivillige misjonsforeningene i Norge. Men brødrevennene her i landet var ikke særlig tallrike, og de fleste tilhørte overklassen. Noen folkebevegelse kunne det derfor ikke vokse frem bare på deres initiativ.
Haugianerne
Det var først da misjonstanken slo rot blant haugianerne i 1830 årene at det virkelig kom handlekraft i arbeidet for å starte en egen norsk misjonsvirksomhet. Haugianerne var driftige foretaksmenn, sparsommelige håndverkere, handelsmenn og bønder, og de var mange.
Før 1814 hadde de hatt små muligheter både til kontakt med utlandet og til kunnskap om folk i andre verdensdeler. Men med de nye samfunnsforholdene som kom etter 1814, blant annet med nye regler for utenrikshandel, slo mange av dem seg snart opp med forskjellige slags virksomheter, og flere ble svært velstående.
De haugianske vennesamfunnene stod for en praktisk, jordnær kristentro som skulle gi seg utslag i handling. Omkring 1840 var en av de store sakene de kjempet for; å få i stand et norsk misjonsselskap.
Presteskapet
Sammen med brødrevennene og haugianerne var det presteskapet som sto bak Det Norske Misjonsselskap i startfasen. Ved det teologiske fakultet i Christiania hadde flere av professorene i 1830 årene engasjert seg for misjonssaken. Også Christiania-presten Wilhelm A. Wexels ivret for saken. Disse ønsket et misjonsselskap under presteskapets ledelse, mens brødrevennene og haugianerne ville danne en demokratisk organisasjon etter mønster av selskap i utlandet.
Kvinneforeninger
Det var gjerne på en bestemt dag i måneden at kvinnene møttes for å kare, spinne og sy til inntekt for misjonen, for å høre nytt fra misjonsfeltene og for å ha det trivelig sammen. De første årene var det mange menn som satte seg imot at kvinner ble med i sammenhenger utenom hjemmet og uten at det skjedde sammen med mannen. Men misjonskvinneforenings-bevegelsen ble snart uhyre populær. Alt i 1885 var det i Norge tre ganger så mange kvinneforeninger som mannsforeninger. Da andre verdenskrig begynte, fantes det ikke en eneste skolekrets i hele Norge som ikke hadde sin kvinneforening for Det Norske Misjonsselskap.
Kvinner får stemmerett
På begynnelsen av 1900-tallet stod kvinneforeningene for ca. 3/4 av misjonens inntekter. Ledelsen i Det Norske Misjonsselskap fant det derfor nødvendig å slippe kvinnene til også i styre og stell. Det skjedde i 1904. Da fikk kvinnene stemmerett i organisasjonen, og det var ni år før de fikk den samme retten ved politiske valg i Norge. Omkring 100.000 norske kvinner var med i Det Norske Misjonsselskaps kvinneforeninger på begynnelsen av 1900-tallet. Ingen annen kvinnebevegelse i Norge var på det tidspunkt så tallrik eller hadde samme geografiske spredning.
