– Jeg vokste opp under enkle kår. Min far var sjåfør og mor var ofte syk. Vi hadde lite penger. Derfor jobbet jeg hardt på skolen for å få en god jobb. Som mange andre unge på 60-tallet var jeg fast bestemt på å jobbe innen sosialsektoren i staten. Her ville jeg få en trygg jobb med sikker inntekt. Men Gud ville det annerledes, forteller dr. Noro og smiler bredt.

­Ønsket som rektor
– Siste året på universitet kom noen og fortalte at det var ledig jobb som rektor på kirkens skole i Manakara. De var overbevist om at Gud ville ha meg dit. Jeg slo det fra meg; jeg var 23 år og kjente ikke kirkens skoler. Dessuten ville familien aldri gå med på det.
Etter hvert kom det også andre som var overbevist om at Gud ville sende henne til Manakara.

Hell i uhell
Etter å ha tenkt og bedt mye, ble hun 80 % overbevist og satte én betingelse: – Jeg sa: Gud, hvis jeg står på eksamen drar jeg ikke, ler hun. - Jeg hadde nemlig stipend fra staten og forpliktet meg til å arbeide der etter endt utdannelse. Men da jeg leverte inn besvarelsen, hadde jeg allerede bestemt meg for å reise til Manakara. Dette var Guds kall! Senere hørte jeg at jeg hadde strøket på eksamen.

Utfordrende år
I Manakara hadde hun syv tøffe, men gode år; lønna var dårlig og hun var ugift, i tillegg tok hun seg av vanskeligstilte barn. Familien hadde vansker med å forstå dette valget. – Som barn lurte jeg på hvorfor mange ikke vil gjøre noe godt for andre uten betaling. Gud svarte på spørsmålet mitt ved å prøve meg i Manakara. Vi gikk ofte til sengs uten å vite hva vi skulle spise neste dag. Gjennom det lærte jeg å be «Gi oss i dag vårt daglige brød» oppriktig og ærlig. Og vi fikk mat! Ikke kalkun eller kylling, men bananer og kassava.

Nye veier
Videre studerte hun seks år i Storbritannia og tok master- og doktorgrad. For å søke stipender trengte hun kirkens tillatelse. Det var ikke lett å få. Fra kirkens side fryktet man at hun ville finne seg en mann utenlands og bli der. Likevel fikk hun til slutt kirkens velsignelse. Da hun kom tilbake til Madagaskar møtte hun ektemannen, nettopp gjennom kirkens arbeid.

Språklærer
Fra 1991 har dr. Noro undervist i engelsk ved det teologiske fakultetet (SALT) i Fianarantsoa, hvor hun også har ledet språkavdelingen. I løpet av årene ved SALT har hun også hatt ansvar for to større nasjonale utdanningsprosjekter innen kirken. I juli blir det holdt jubileum for henne og ektemannen på SALT.

Ledet av Gud
– Hva fikk deg til å ta i mot direktørstillingen på Lovasoa, spør jeg. – Er det ikke rart med Guds ledelse? Jeg satt i komiteen da vi skulle ansette den forrige direktøren og kontaktet mange og oppfordret dem til å søke. Samtidig var det flere som sa til meg at jeg burde søke, men jeg mente at yngre måtte få slippe til. Dessuten hadde jeg tenkt å pensjonere meg snart. Når jeg har takket ja denne gangen, er det fordi jeg opplever at Gud har ledet meg. Og fordi dette er et spennende sted, hvor ulike kulturer og akademiske tradisjoner møtes.

Gud er trofast
– Til jubileet vårt har vi valgt «Gud er trofast» som motto. Det samme gjorde vi til bryllupet. Gud har gode tanker for oss også i økonomiske og politiske krisetider, sier hun og ser meg inn i øynene. – Dette er en enorm utfordring for oss; vi kristne må alltid stole på Gud, for han er trofast og har en plan for oss. Det har jeg merket gjennom hele livet.

Her kan du lese artikkelen "Lovasoa - den gode arv".