Lisy har vært rektor ved skolen siden 1999. I dag går og bor 59 elever på skolen. Besøkende kan ikke unngå å bli rørt av kjærligheten hun har til ”barna sine”. Hun ler og gråter sammen med dem, og hun megler, formaner, trøster og irettesetter dem, slik foreldre gjør.

Våre barn
– Min mann og jeg har ikke født egne barn, men disse barna er blitt som våre egne, sier Lisy. Når hun skal til innlandet stikker noen diskré lapper i hånden hennes eller i lommen. Der står det gjerne at de kommer til å savne henne. Andre spør om hun kan ta med seg poteter og gulrøtter. På kvelden leser Lisy ofte eventyr for barna. Mange av dem har aldri opplevd å bli lest for hjemme hos foreldrene.

Ønsket å slippe
- Da rektor på døveskolen i Antsirabe i 1993 meddelte at jeg skulle til Morondava, reagerte jeg negativt umiddelbart. – Det kommer ikke på tale. Jeg har vært der og sett stedet, og jeg drar ikke dit. Dessuten er min far alvorlig syk, sa jeg. – Jeg ba Gud om å slippe, mens mine medarbeidere ba om at han skulle gi meg et villig hjerte. Det ble Morondava. Vi kom til sju elever og ellers ingenting. I starten lånte vi sovesal av synoden, og vi lagde vårt eget undervisningsmateriell fra bunnen av. Savnet etter min far og familien i Antsirabe var uutholdelig. Men etterhvert ble barna min familie, og i dag kan jeg ikke tenke meg å være dem foruten.

Livskall
– Å jobbe som lærer for døve og hørselshemmede var egentlig det siste jeg ville, ler hun. Mine foreldre jobbet på døveskolen i Antsirabe, og lønnen var veldig lav. I perioder opplevde foreldrene mine å ikke få lønn på seks måneder. Vi levde på kassava, mais, ris og grønne blader. Jeg ville ikke lide samme skjebne i mitt eget yrkesliv. Men et møte med den kvinnelige vekkelseslederen Nenilava i 1991, førte til at jeg motvillig gikk til hyrdeopplæring. Jeg ble innviet til hyrde i 1993. Omtrent samtidig søkte jeg på 26 jobber, men jeg fikk bare positiv respons fra døveskolen i Antsirabe. Det var en nedtur; det var en bankjobb jeg hadde håpet på og ikke dette! Men jeg takket ja til tilbudet, og opplevde etter hvert at dette var mitt livskall!

På kne
Lisy tar så lett til tårene at vi ler litt av det. Innimellom kommer det fram et ydmykt og stort hjerte, og en sterk vilje til å kjempe for de døve og hørselshemmede barna. I løpet av samtalen vår får jeg høre at den største kampen foregår på kne bak en lukket dør, der Lisy tar opp med Jesus både personalsaker, økonomi og de hun måtte komme på trenger en forbønn.
– Jesus har ledet meg i alle år, også i mine år med trass. Jeg er takknemlig for alt Han har ført meg gjennom.

Les mer om prosjektet Skoler for hørselshemmede. Via linken kan du også se film fra døvearbeidet.